ESCUELA VACACIONAL

I forrige uke hadde jeg en av de beste jobbukene jeg har hatt i løpet av oppholdet.

Vi jobbet på ferieskole i en kirke med utrolig fine barn og ledere. Første dagen var bare Ane og jeg på jobb. Vi fikk beskjed om å være utadvendte og initiativrike, fordi at lederne ofte ikke har så mye erfaring med å ta imot og ta i bruk volontørene som kommer. Ingen av delene ble noe problem. Vi ble fort kjent med barna, som ville snakke og leke og kose, og de voksne var flinke til å inkludere oss i opplegget de hadde laget. Vi delte ut ark og blyanter, ryddet og organiserte, var med og lekte, flettet hverandre, og koste oss masse. Resten av uken var også Eline, Rebekka og Connie med, og Elise og Johann ble med på torsdag og fredag. Temaene i løpet av uken var eventyrfortelling, kreativitet, skildring, å lage ting på egenhånd, å gjøre seg flid med egne prosjekter. Så vi fikk blant annet være med på prosessen da de lagde egne eventyr, som de senere skrev inn med løkkeskrift i en bok de pyntet som bare det (ecuadorianere er rå på å pynte bøker og ting de har laget selv), vi hjalp dem med å lage en gris ut av en tom vannflaske og maling.

En dag måtte Ane og jeg opp slik at de kunne lære seg å skildre hva de så, og det var ganske gøy å høre hva de hadde å si. De var veldig flinke til å påpeke at vi var så ”hermosa” – vakker, ”bonita” – ben, ”rubia” – blond. Hjemme er jeg lys brunette, men her er jeg tydeligvis veeldig blond. Jo, og ikke minst påpeker de hele tiden at jeg er så ”aaalta” – høøøøøy. Barna kommer ofte bort og stiller seg helt inntil magen min, tar hånden sin fra toppen av hodet og inn i magen min, for å demonstrere hvor lave de er i forhold til meg. Vi har også sunget masse, for det meste norske sanger, men også litt engelske. Tre av dagene var det noen som hadde bursdag, så ”Hurra for deg” var en gjenganger, og de synes det var veldig stas. En av dagene fikk vi alle en gave av en jentene – hun hadde heklet en lommebok til meg, et hårbånd til Connie, armbånd,  hårstrikker og hårspenner til Rebekka, Eline og Ane. Så koselig J En ting som imponerte meg veldig, var at de delte ut mat og drikke til barna hver dag. I forhold til hvor lite budsjett denne kirken har, er det ganske kult. Jeg spurte hvor maten kom fra, og da fortalte José at det var hans søster som gjorde klart alt hver dag. 

Fredag var vår siste dag på ferieskolen, og da hadde vi med oss kaker, ballonger og pynt. Både for å gjøre stas på barna og fordi det var bursdagen til en av de ansvarlige i kirken, hermano José  (hermano=bror, som de ofte bruker i kirken). Denne dagen satt vi bare og snakket, hjalp til med å male vannflaskegriser, tullet og tøyset og koste oss skikkelig. Vi (de) spiste, eller rettere sagt slukte, kaken vi hadde med. Tidligere i uken hadde barna dratt hjem rett etter å ha fått mat på slutten av dagen, men fredagen var det nesten ingen som ville gå. Vi brukte masse tid på å ta uendelig mange bilder, og kose og klemme masse. Barna fikk gå rundt med speilrefleksen til Rebekka, så vi hadde mye gøy å titte gjennom da vi kom hjem. Da det nærmet seg avreise for oss, stod en av guttene som heter Aleandro Chele og holdt rundt meg. Vi stod og klemte lenge, og plutselig hører jeg en jente som sier: oi han gråter! Brått stod det mange barn rundt for å sjekke om dette var sant, og jeg prøvde å fortelle at det var heelt greit og helt normalt å gråte. Selv strevde jeg jo som bare det for å holde tårene tilbake. Etter hvert var det flere av jentene og noen av guttene som hengte seg på, og da klarte jeg hvertfall ikke holde meg, så vi stod til slutt en liten gjeng og sippet utenfor kirken. Det var så sterkt at man kan bli så glad i hverandre på bare en uke. At vi kan bety så mye for noen på så kort tid. Enda sterkere blir det når de spør: når kommer dere tilbake? Neste år? Og man står der og vet at sannsynligvis kommer vi ikke tilbake til akkurat dette stedet med de samme folkene. Gjør vi det, er de sannsynligvis godt voksne, og vanskelig å finne igjen.

Det er absolutt flest fordelere ved å være volontør, men det er også mye tøft. Du får gjøre en forskjell, du gir inspirasjon og glede i noen sitt liv, men så vet man at forholdet tar slutt en gang. Litt for fort synes jeg. Man får bare krysse fingrene for at det man har gjort eller sagt, har satt spor i de menneskene eller stedene man har møtt. Det var veldig vondt å tenke på at jeg sannsynligvis ikke får se dem igjen i løpet av oppholdet her heller, fordi vi ikke har noe mer arbeid i denne kirken utenom ferieskolen. Men… God nyhet. Nå holder vi på med å sette i gang et prosjekt hvor vi skal komme en ettermiddag i uken og ha et opplegg for barna, med sang, lek, dans og moro. Så da får vi se dem igjen J J J Yeey. Men uansett, den muligheten tenkte vi ikke over da, så det var ikke noe gøy å sette seg inn i bilen til Elisabeth da hun kom for å hente oss. Barna nektet å gi slipp, og hang seg fast i oss. ”No te vayas” sa de om og om igjen. 

Jeg tenkte jeg skulle fortelle dere litt om området som kirken ligger i, for det er ganske spesielt. Området er sterkt preget av dop og rus. Det er mange familier hvor foreldrene er på jobb hele dagen, barna har for mye fritid og for lite å gjøre, og det ender med at man søker miljøer hvor det skjer mer – der det er rus. Helt fra barna er 10 – 12 begynner både gutter og jenter å prøve dop. I mange familier er det heller ikke særlig mye stabilitet, verken når det gjelder familieforhold (det er mye utroskap her i Ecuador og det er mange barn som har søsken de ikke vet om) eller alkohol eller seksualitet. Med andre ord er det et område hvor de virkelig kunne trengt flere arenaer for barn og unge til å utvikle seg, finne interesser i musikk eller sport eller lignende, ha det gøy. Et sted de rett og slett kan få lov til å være barn, være med folk på sin egen alder i et godt og trygt miljø, lære om seksualitet, sunne familieforhold, helse og mye mer. Dette, i tillegg til at det er så vanvittig koselig med barna, er en av grunnen til at vi gjerne vil sette i gang noe i den kirken vi var i nå. Tanken på at selv om vi ikke ser det, er det sannsynligvis mange av disse barna som har det ordentlig fælt hjemme, og det gir masse motivasjon for å sette i gang et morsomt tilbud.

Misjonsalliansen har samarbeid med en av skolene i området, men for noen måneder siden måtte volontørene slutte å jobbe der fordi det var for mye dop innenfor skolens fire vegger, og rett og slett for utrygt. Før pleide dealere å sende inn dop gjennom hull i skolemuren. Det sier litt. En av måtene barna ruser seg på i skoletimene, er at de tar dop inni kulepennen sin, slik at de kan åpne den og sniffe litt når de måtte ønske. Hele området regnes for å være et av de farligste og mest ruspregede områdene i hele sonen. Misjonsalliansen jobber også på en fotballbane og med lokalsamfunnsutviklingsgrupper litt lenger inn i området. Før de startet arbeidet her, var det ingen som turte å starte opp, rett og slett fordi det var for farlig. Men så var det en som satte ned foten og sa at det er jo i de områdene hvor det virkelig trengs hjelp, at vi skal jobbe. Og man kan virkelig se en positiv utvikling nå som barn og unge har en arena for å være sammen, lære å samarbeide, utfordre seg selv og andre, lære om religion. En av guttene som spiller på fotballbanen der, er blant de 10 guttene som får reise til Norge og delta på Sør Cup i Kristiansand. Her er en link til en nydelig video hvor guttene får vite at de har blitt valgt ut blant de 88 barna som søkte, den er virkelig verdt å se: http://blogg.misjonsalliansen.no/innlegg/article/1100371

Dette er hjemmene deres