Salinas → Quilotoa
Forrige helg tok
vi vår siste tur til Salinas, våre kjære stamstrand. Det er denne stranden vi
har frekventert mest, og med god grunn: reisen er billig, bo og mat er rimelig,
stranden er fin og grei, og det er alltid masse folk som spiller volleyball på
ettermiddagen. Åh volley på stranden er det beste. Så vi var der hele fredag og lørdag, og bare koste oss med
sol og avslapning. Nå som oppholdet virkelig går mot slutten, må vi nyte det
deilige været og de nydelige omgivelsene vi har. Lørdag kveld dro jeg til
Latacunga (ca i midten av landet) alene for å møte Connie, Rebekka og Eline
(volontørene fra Bergen <3). Vi hadde planlagt å dra til Quilotoa sammen. De
var forresten besøkte den norske eldre damen som sitter i fengsel i Quito, på
lørdagen. Så kult. Vel, det ble en laang lørdagsnatt med altfor mange timer i
buss, mye flaks (rakk akkurat bussen i både Salinas og Guayaquil),
og hyggelig politieskorte til hostellet (det lønner seg å være høy, blond og
forholdsvis hvit), før jeg endelig kom fram kl 05.00. Der fikk jeg sove i
dobbeltseng med Connie og Rebekka, utrolig koselig, og så la vi ut på utflukt igjen kl 9.
Det var en 2-timers busstur fra Latacunga til Quilotoa (yes enda mer buss, vi
elsker buss <3), meen det var verdt det. Bare se.
Quilotoa er et
gammelt vulkankrater hvor det med årene har blitt dannet en innsjø. Øverste del
av krateret ligger på 3,914 moh, og 400 meter lenger ned finner vi innsjøen som
er 250 meter dyp. Vi gikk halvveis ned og opp igjen, og fy søren, det var
tungt. Vi stoppet ca hver 15 meter for å trekke pusten og få ned pulsen. Ære
være de som går opp Volcan Chimborazo på 6310moh eller Volcan Cotopaxi på 5897
moh (de kuleste turene man kan gå i Ecuador). Dét er slitsomt det. Da vi
endelig kom oss opp igjen, gikk vi på en restaurant og spiste deeilig lunsj i
en koselig stue av en restaurant med to søte indianerdamer som ekspederte. Her er hva vi fikk for 3$:
kjøtt, ris, pommes frites, grønnsaker og juice.
Etterpå tuslet vi
rundt og tittet i souvenir-butikker mens vi ventet på bussen. Ingen kunne
fortelle oss akkurat når bussen kom, selv ikke de i informasjonen, for de sa:
kanskje kommer den klokken tre, kanskje ikke, vi får se. Så da ventet vi litt
da.. Jeg kjøpte et koselig lite maleri hos en indianerdame. Da vi skjønte at
bussen aldri kom, tilbød hun oss skyss til landsbyen hvor bussen gikk oftere.
Her er bestemoren og barnebarnet hennes.
Vi takket ja til
skyss, hun fikk det andre barnebarnet til å hente mannen hennes ute på åkeren,
og så fikk vi vår første biltur på 5 måneder som faktisk har holdt seg til
fartsgrensen. Det var en veldig koselig biltur med mye snakk, for denne mannen
hadde hatt volontører boende hos seg i mange år, og ville gjerne hjelpe oss
dersom vi ville komme tilbake senere. Skikkelig koselig mann. Nå har jeg fått
mailen hans og lovet å skrive til han når vi kommer til Norge, med bilder av
norsk natur som vedlegg. Det blir hyggelig. Vel tilbake i Latacunga etter ei litta busstur,
spiste vi litt mat før det bar hjemover med buss igjen. Alle fire spiste
vegetarmat! Connie, vår lille veggisqueen, har snikpåvirket oss. Det er bare
bra. Det finnes så mye deilig vegetarmat, jeg er glad noen har åpnet øynene
mine for det JJ Nam. Vi kom hjem igjen til volontørhuset kl 03.00, og 08.00 bar
det rett på jobb. Woho. Etter jobb dro vi til byen med Lily, på
indianermarkedet og røvermarkedet (et lol marked hvor de selger alt du kan
tenke deg; alt fra Bibel for fiskere, til gule regnjakker og harddisker, til
stjålne mobiltelefoner). Derfra dro Rebekka og jeg direkte på dansetime. Vi
måtte gå de siste ti minuttene fordi taxien sluttet å funke, og da gikk vi like
gjerne innom en bod på veien og kjøpte noen rare frukter. Etter dansing dro vi
til Elisabeth på koselig volontørkveld. Aah prøv å se for deg hvor utrolig deilig det
var å legge seg den kvelden. Nesten ubeskrivelig.
Kommentarer
Legg inn en kommentar