Cu Chi tunnels og War museum

Etter å ha sovet et par timer i sofaene i lobbyen på hostellet og ha blitt vekket opp av at en far slo sin skrikende sønn fordi sønnen ikke ville at foreldrene skulle klippe tåneglene hans (???), gjorde vi oss klare for en ny dag i den historiske byen. Vi dro først til ”War remnants museum” hvor vi leste tekster og så bilder som portretterte hvordan både lokalbefolkningen, soldatene og resten av verden ble berørt av de grusomme årene. Ikke minst var det flere seksjoner dedikert til å vise konsekvensene på generasjonene som kom etter de som levde i krigstiden. Blant annet så vi utallige bilder av etterkommere av mennesker som hadde blitt utsatt for stoffet agent orange. Anbefaler å google det. Veldig trist og grusomt, men viktig å vite om. Etter å ha vært der i et ar timer, dro vi tilbake til hostellet og plukket med oss noen vårruller som vi spiste på 10 min, før vi ble hentet rett etter for å dra til Cu Chi Tunnels. Intensivt ja.

Vi var en gruppe på 10-12 mennesker og hadde en super guide. Vi ble først tatt med til et verksted hvor alle de ansatte har en fysisk funksjonshemning, mange av dem var etterkommere av de som hadde blitt utsatt for agent orange under krigen. Vi ble tatt med på prosessen hvor de lager kunst ut fra eggeskall som de knuser i små biter før de limer dem på plater, sliper, maler og lakker. Kunsten var nydelig.

Etterpå gikk turen videre til tunnelene. Det var bare helt utrolig fascinerende. Tunnelsystemet er 121km langt og ble brukt til å krige mot amerikanerne. Mye av tunnelgangene har blitt ødelagte etter bomber, men vi fikk krype igjen noen av dem. Og de var bittesmå. De har utvidet dem for turister til dobbel størrelse av det de opprinnelig var, og tro meg – det var allerede veldig lite. Vi gikk gjennom en tunnel på 20 meter, og det måtte gjøres humpende bort på huk. Litt klaustrofobisk, men gøy. Vi så også hvordan de lagde små luftehull i jorden hvor røyken fra matlagingen (som også foregikk under jorden) seg sakte ut fra tunnelene. De prøvde å konstruere det så røyken skulle komme ut langt unna der de faktisk befant seg, for å ikke bli funnet. Amerikanere fant etterhvert innbyggerne i Cu Chi, men de klarte aldri å ta dem. Det ble sagt at de amerikanerne som våget seg ned i tunnelene, aldri kom ut. Cu Chi-krigerne var rå på å lage feller av bambus som de spikket til harde piler, i tillegg til rester av bomber som ble sluppet og våpen som ble lagt igjen av fienden.

På et punkt startet amerikanerne å sende ut hunder til å finne tunnelåpningene, men Cu Chi-krigerne var smartere. De brukte klær fra de som hadde kommet seg ned i tunnelen og blitt drept av en av de mange fellene, og gned dem rundt tunnelåpningene. På den måten trodde hundene at det var amerikansk territorium og løp videre. Andre ganger gned de pepper og chilli rundt åpningen og, fordi hundene ikke likte luktene og løp unna.

Da vi kom hjem rundt 19, gikk vi rett opp og la oss utmattet på sengene. Så begynte det å pøsregne, og vi ble vi fort enige om at vi ikke gadd å gå ut. Da bestilte vi pizza fra Domino’s hahah. Så satt vi der i baren i resepsjonen, i koseklær og med digg, fet pizza og lokal øl. Ikke helt sånn vi trodde vi skulle tilbringe siste kvelden i Vietnam, men det var nydelig og akkurat det vi trengte.