Cu Chi tunnels og War museum
Etter å
ha sovet et par timer i sofaene i lobbyen på hostellet og ha blitt vekket opp
av at en far slo sin skrikende sønn fordi sønnen ikke ville at foreldrene
skulle klippe tåneglene hans (???), gjorde vi oss klare for en ny dag i den
historiske byen. Vi dro først til ”War remnants museum” hvor vi leste tekster
og så bilder som portretterte hvordan både lokalbefolkningen, soldatene og
resten av verden ble berørt av de grusomme årene. Ikke minst var det flere
seksjoner dedikert til å vise konsekvensene på generasjonene som kom etter de
som levde i krigstiden. Blant annet så vi utallige bilder av etterkommere av
mennesker som hadde blitt utsatt for stoffet agent orange. Anbefaler å google
det. Veldig trist og grusomt, men viktig å vite om. Etter å ha vært der i et ar
timer, dro vi tilbake til hostellet og plukket med oss noen vårruller som vi
spiste på 10 min, før vi ble hentet rett etter for å dra til Cu Chi Tunnels.
Intensivt ja.
Vi var en
gruppe på 10-12 mennesker og hadde en super guide. Vi ble først tatt med til et
verksted hvor alle de ansatte har en fysisk funksjonshemning, mange av dem var
etterkommere av de som hadde blitt utsatt for agent orange under krigen. Vi ble
tatt med på prosessen hvor de lager kunst ut fra eggeskall som de knuser i små
biter før de limer dem på plater, sliper, maler og lakker. Kunsten var nydelig.
Etterpå
gikk turen videre til tunnelene. Det var bare helt utrolig fascinerende.
Tunnelsystemet er 121km langt og ble brukt til å krige mot amerikanerne. Mye av
tunnelgangene har blitt ødelagte etter bomber, men vi fikk krype igjen noen av
dem. Og de var bittesmå. De har utvidet dem for turister til dobbel størrelse
av det de opprinnelig var, og tro meg – det var allerede veldig lite. Vi gikk
gjennom en tunnel på 20 meter, og det måtte gjøres humpende bort på huk. Litt klaustrofobisk, men gøy. Vi så også hvordan
de lagde små luftehull i jorden hvor røyken fra matlagingen (som også foregikk
under jorden) seg sakte ut fra tunnelene. De prøvde å konstruere det så røyken
skulle komme ut langt unna der de faktisk befant seg, for å ikke bli funnet.
Amerikanere fant etterhvert innbyggerne i Cu Chi, men de klarte aldri å ta dem.
Det ble sagt at de amerikanerne som våget seg ned i tunnelene, aldri kom ut. Cu
Chi-krigerne var rå på å lage feller av bambus som de spikket til harde piler,
i tillegg til rester av bomber som ble sluppet og våpen som ble lagt igjen av
fienden.
På et
punkt startet amerikanerne å sende ut hunder til å finne tunnelåpningene, men
Cu Chi-krigerne var smartere. De brukte klær fra de som hadde kommet
seg ned i tunnelen og blitt drept av en av de mange fellene, og gned dem rundt
tunnelåpningene. På den måten trodde hundene at det var amerikansk territorium
og løp videre. Andre ganger gned de pepper og chilli rundt åpningen og, fordi
hundene ikke likte luktene og løp unna.
Da vi kom
hjem rundt 19, gikk vi rett opp og la oss utmattet på sengene. Så begynte det å
pøsregne, og vi ble vi fort enige om at vi ikke gadd å gå ut. Da bestilte vi
pizza fra Domino’s hahah. Så satt vi der i baren i resepsjonen, i koseklær og
med digg, fet pizza og lokal øl. Ikke helt sånn vi trodde vi skulle tilbringe
siste kvelden i Vietnam, men det var nydelig og akkurat det vi trengte.
Kommentarer
Legg inn en kommentar