In the zone

 Sonene i Guayaquil er de farligste stedene for oss nordmenn å oppholde oss. Som lyshudede turister lyser vi penger, og er det én ting de mangler, er det nettopp dette. Det gjør oss utrolig utsatt for ran. Selv når vi kjører bil i sonene på vei til skole, fotballtrening, kirkene eller Centro Creer, må vi låse alle dører, og ikke vifte med kameraer og iphoner. Før man vet ordet av det, kan noen slå inn vinduet og vifte med en pistol og kreve alt du har av verdisaker. Det kan skje. Det har ikke skjedd med oss (bank i bordet) og hvis vi fortsetter å være forsiktige og ta forhåndsregler, vil det nok gå helt fint. Det som er litt betryggende, er at i alle tilfeller er de ute etter pengene, og ikke oss. Så dersom vi alltid har over 20 dollar i lommen, og vi gir det fra oss uten å protestere, vil de sannsynligvis si seg fornøyd med dagens fangst. Det er først når man nekter å gi fra seg eiendeler at det kan blir farlig, for ofte er gjerningsmennene ruset.

Det var derfor utrolig spennende og litt skummelt da vi skulle bli med å gå i sonene i forrige uke. Vi var med Centro Creer på deres kartleggingsarbeid for å finne ut behovet for hjelp og oppfølgning, og for å finne mennesker som kunne delta på dagsenteret deres.

Vi møtte opp på Centro Creer kl 08.00, i langbukser, langermede gensere, med caps på hodet og håret i flette, nedsprayet med myggspray og smurt med solfaktor 60 på alle synlige kroppsdeler (selv om det ikke var mange). I tillegg hadde vi en 20-dollarseddel i bh-en og 5 dollar i lommen til å kjøpe vann. Hvorfor kler vi oss slik når det er godt over 30 grader? Fordi dess mindre vi lyser ”hvit”, dess tryggere er det. Og de fleste av oss hadde pakket i sekk, men det ble vi frarådet å ta med. Vi fikk heller gå rundt med svarte bæreposer. Hvorfor? Fordi når vi går med sekk, kan folk tro at vi har masse verdisaker oppi, som for eksempel kamera etc, og dermed blir vi mer utsatt. Det høres sikkert utrolig skremmende ut for en som ikke har vært her. Nå som vi har bodd her i over en måned, er vi blitt overraskende vant til å ta alle disse forhåndsreglene. Det har kanskje med at vi ser fattigdommen på så nært hold, og da er det lettere å forstå hvilken desperasjon for penger mange av menneskene her sitter med. Ikke minst er det mange som ruser seg, og da kan de oppføre seg enda mer voldelige og utagerende. Man forstår mer hvorfor og at det kan skje, ergo er man mer forsiktig i hverdagen. Allikevel føler jeg meg ikke utrygg. Verken i sonene eller i resten av Guayaquil. Kanskje har det noe med at vi faktisk er veldig forsiktige, eller kanskje det er jeg som er en naiv nordmann..

Da vi dro fra Centro Creer en time senere, ble vi stuet sammen 14 personer i en liten minibuss med plass til 9 personer. Det var så grusomt trangt, men samtidig litt koselig. Jeg satt på en pitteliten benk, rygg mot rygg med sjåføren. Og fordi sjåføren har setet lent bakover, satt jeg altså med ryggen i 60 grader hele turen. Mmm deilig. Den første dagen hadde vi ikke med oss noe til å ta bilder med, noe jeg angret veldig på. Det var så utrolig mye å se, å lukte og å høre. Jeg tok med meg kamera dagen etter, så dere får se bilder fra dag nr 2 og det vi opplevde da. Luktene var noe av det mest spesielle. En blanding av fisk, kjøtt, søppel, søte lukter og bæsj snek seg inn i vinduene i bilen og fylte nesegangen under bilturen. De står på rekke og rad i boder hvor de selger kjøtt, frukt og grønnsaker. Kjøtt som blir støvet ned og elsket av fluer, og som gjerne henger en hel dag i solen.

Det er jo regntid i Ecuador nå, og dagen før vi dro ut i sonen, hadde det regnet kraftig. Disse veiene er av leire/gjørme, så dere kan jo tenke dere hvordan de så ut. Det ble tidenes mest humpete tur, og ikke minst tok det utrolig lang tid, da sjåføren måtte kjøre mye saktere enn vanlig. For ikke å nevne kjøretøyet, WOW. Så gammelt og rustent. I mange av bilene er alle ledningene og duppedittene som vanligvis er skjult bak et stereoanlegg og et dashbord, fullt synlig og henger rett over føttene på sjåfør og passasjer. Det var et tykt lag med størknet gjørme oppover på innsiden av døren, da den ikke kan lukkes helt og det spruter opp gjennom sprekken. Og ingen bryr seg om å vaske det. For å si det sånn, ecuadorianere bryr seg ikke om mye annet ved bilen enn at den skal ha klistremerker med ”Gud er god”, ”Jehova er min frelser” etc. Jo forresten, de er glad i ha religiøse quotes hengende på innsiden av bilruten, og så er de veldig glad i å pimpe opp bilen med led-lys. Og de skal helst være blå. Svært få biler har setebelter i baksetet, da det bare er påbudt å ha på belte foran. Er det én regel jeg ikke skjønner meg på her nede, må det være den. Når de da i tillegg kjører som noen svin, lager fire filer når det egentlig bare er en to-feltsvei, forbikjører på venstre og høyre side akkurat som det passer dem fordi de tydeligvis alltid har dårlig tid når de kjører, er det lett å få litt noia når man sitter på med både taxi og andre. Men som med alt annet her nede, blir man vant til det etter hvert.

June, meg og Maria Simone før vi satte igang

For å komme tilbake til sonebesøket; da vi kom fram, delte vi oss slik at hver av volontørene gikk alene med to personer fra Centro Creer. Jeg gikk sammen med to eldre damer som hadde jobbet på senteret en god stund. Vi gikk rundt fra hus til hus (gjerde til gjerde, for det er uhøflig å komme inn på en tomt uten å spørre om tillatelse) og spurte om folk kjente noen i området med en funksjonshemning, både psykiske og fysiske, for deretter å stille dem mange spørsmål. Det tok overraskende lang tid før vi fant et menneske med et handikap. Funksjonshemninger er generelt tabu, og ikke minst skam. Trolig var det mange av de vi spurte som visste godt hvor vi kunne finne dem, men som ikke turte/ville snakke om det.  Den første damen vi fant som hadde et barn med en funksjonshemning, het Elizabeth, og var den personen som gjorde mest inntrykk på meg. Vi fikk intervjue henne inne på systuen, som rommet et skap med klær hun hadde sydd, et bord med en gammeldags symaskin, og noen stoler. Hun hadde nydelige grønne øyne, et varmt smil, og var ikledd en søt selvsydd kjole. Hun var mor til tre sønner og en datter. Da datteren ble født, ble hun gitt et ultimatum av mannen sin. ”Det er enten meg eller henne.”, sa han. Hun valgte barnet, han dro. Så der satt hun, med en funksjonshemmet datter som trenger tilsyn 24/7, og tre sønner, og hadde verken egen inntekt eller noen til å forsørge seg. Nå har hun en inntekt gjennom å selge pysjer som hun sydr selv. En av sønnene har flyttet ut, og to av dem bor hjemme. Datteren som nå er 12 år har ingen venner, går ikke på skolen, og har ingen lysende framtid. Hun er avhengig av medisiner, hvis ikke får hun anfall hvor hun slår, sparker og biter både seg selv og andre, og disse medisinene er ikke billige.

Det finnes ikke særlig med støtteordninger eller dagsentre, barna blir ofte mobbet på skolen og i gaten, så mange foreldrene blir gjerne hjemme med barna og kan dermed ikke jobbe og forsørge familien. Det viser hvor stort behov det er for sentre som Centro Creer, hvor både foreldre og barnet lærer utrolig mye. Hovedfokuset er å forberede den syke på livet videre, både til å klare seg selv i hverdagen og å kunne få en jobb senere. Da får foreldrene være med og lære hva man kan jobbe med videre når man kommer hjem, for det arbeidet man gjør hjemme er minst like viktig som det de gjør på Centro Creer.

Et vanlig hus 

En avmagret valp

På vei til skolen

Et barn på 1 år som satt og lekte for seg selv
mens foreldrene fikset vanntilførselen til huset

En annen ting som gjorde inntrykk i sonene, var omgivelsene. Så mye søppel, så mye gjørme, så mye skitt, så mye kjedsomhet, så mye venting. Så mange unge mødre. Så mange unge jenter med utfordrende klær. Så mye arbeidsledighet. Så mye fattigdom. Så mange barn. Så lite mat. Så mye vi ikke ser bak veggene, som for eksempel rusmidler og vold. Så utrolig mange fluer og mygg. Så mange løshunder og katter. (Jeg fikk streng beskjed om å gå lengst mulig unna alle hunder, for man 

kan aldri vite hvordan de reagerer på mennesker) Men samtidig, så mye glede.  Så mye høy musikk. Så mye kjærlighet for familien og venner. Det er litt vanskelig å vite hva man skal tenke om det man ser og opplever. Samtidig som de har mye dårligere kår enn oss, og det er mye som er vondt, er det også mye som er godt. Det er grunn til å ha medlidenhet, men samtidig ingen grunn til å undervurdere hvordan de har det inni seg. På godt og vondt. Noen har det verre enn det ser ut til, og andre har det mye bedre. Det er jo ikke bare fattigdom og elendighet her. Det er også mange mennesker med håp og drømmer, enten det gjelder å få et barn til, å fullføre skolen, få nye klær eller å kanskje få dra på stranden en dag. Og selv om vi ikke kan hjelpe til med å realisere  alles drømmer eller forbedre alles levekår, er det veldig fint å få være med og bidra litt. Enten det er å gi noen oppmerksomhet, å lytte til historiene deres, lære barn å forberede seg på arbeidslivet som venter dem, eller å lære bort litt engelsk, så gjør vi hvertfall noe.