Mancora

 For litt siden dro vi på tur til Mancora i Peru. For en helg. For en tur.  For et reisefølge. Etter en 8 timers busstur om natten med en times opphold på grensen, kom vi endelig frem rundt kl 8 om morgenen. Svette, slitne og trøtte. Vi gikk av på en støvete vei i et støvete strøk og hadde egentlig ingen anelse om hvor vi var. De første som tok oss i mot i denne byen, var noen slitsomme tuktuk-sjåfører som lurte oss til å velge et tilsynelatende fint hotell, som senere viste seg å være grusomt. Før vi fant ut dette, spiste vi en god og billig frokost (kostet ca 13 kroner #score), slappet av på stranden, drakk masse deilig juice, beundret de dyktige surferne, og ble både brune og solbrente. Noen ble faktisk så røde at de måtte dra hjem neste dag L Nordmenn.

på vei til frokosten

I løpet av kvelden ble vi enda mer klar over hvor elendig hotellrom vi hadde fått. For det første gikk det ikke an å trekke ned i do, vannet som kom ut av springen luktet jord, det var hårdotter i dusjen, man kunne kjenne fjærene fra sengen gjennom madrassen, og det var ikke aircondition. Vi prøvde å få refundert pengene, men det kom ikke på tale. Neste dag våknet vi gode og svette, med vondt i ryggen og fulle av loppebitt. Det tok ikke lang tid før vi fant et nytt og myye bedre hotell, med nydelig utsikt over havet. Som kostet 9 kr mer enn det første. Fett.

Søte Liv Mari

Vi spiste frokost og dro på stranden hvor vi surfet  J Det var supergøy, for det var gode forhold, men herregud så slitne og skadet vi var da vi kom opp av vannet. Og litt flaue, etter å ha fått mye stygge blikk fra de erfarne, hehe. Egentlig gjorde vi ikke så mye annet i Mancora enn å sole oss og spise mat. Utrolig deilig. Jo forresten, vi danset litt salsa også.

Vi kjøpte oss store, fargerike tepper som vi lå på hele dagen, drakk/spiste kokosnøtter, kjøpte søte suvernirer fra søte selgere, og ble kjent med mange morsomme peruanere. 

       

Det eneste som ikke var så kult, var at da vi kom på bussbyråets kontor søndag morgen for å booke reisen hjem, fikk vi beskjed om at neste buss gikk 01.30 mandag morgen. Og siden vi ikke ville betale en natt ekstra på hotell, gikk vi altså rundt og surret i Mancora city en hel dag. Vi spiste enchiladas som var pakket inn i en slags pannekakelignende tortilla. Så sykt kvalmende. Og det toppet seg da jeg spurte om en gaffel, og fikk en med digge matrester på. Nam. Jeg var kvalm i tre dager etterpå. Da vi endelig kom tilbake til Guayaquil etter en 9 timers busstur, var gleden stor, og for første gang følte jeg på at dette volontørhuset i er faktisk mitt hjem. Men på en god måte. Det var deilig.