Centro Creer

I dag og i forrige uke har vi jobbet på Centro Creer. Som jeg har skrevet om før, er dette et dagsenter for funksjonshemmede i alle aldre, som finnes både nord og sør i Guayaquil. Det var med de ansatte her at vi vandret rundt i sonen for 2,5 måneder siden for å kartlegge behov og informere om det fantastiske dagsenteret de har, men det er først nå at vi selv har prøvd å jobbe med dem. Det var en helt annen opplevelse enn jeg hadde forestilt meg på forhånd. Jeg trodde jeg skulle bli møtt av barn med mye liv og glede, slik vi er vant til fra skole, ferieskole og Soul Children, at vi skulle leke mye, lage mat, lage ting og være kreative etc. Misforstå meg rett, det er ikke slik at man ikke finner noe av dette. Barna er skjønne og vi gjør mye interessant, men ja, det var annerledes, og jeg skal prøve å skildre hvorfor. 

Første dagen ble Rebekka og jeg satt i en klasse hvor 3 av barna, Alejandra, Isaias, og José Louis, satt i rullestol, ute av stand til å prate eller gjøre noe som helst på egenhånd. Det hadde jeg helt ærlig ikke forventet, og jeg kan ikke helt forklare hvorfor. Jeg hadde ikke sett for meg at barna skulle ha så store funksjonshemninger, det var bare et bilde jeg hadde av Centro Creer, men da skjønte jeg at selvfølgelig er det ikke noe grunn til at det skal være sånn. Det er så mange forskjellige tilfeller av funksjonshemninger, og her på senteret får man virkelig se mange av dem. Vi møtte også Isaac med Downs syndrom og stort temperament, Aldo som er veldig oppegående men på grunn av tung hørselsskade kan han ikke snakke så godt, og til slutt hadde vi Kevin som ikke snakket eller ga noe tilbakemelding på noe man sa eller gjorde med han, og sovnet ofte liggende på tvers over stolen sin. Vi fikk ikke stort mye beskjeder bortsett fra å hjelpe barna litt og sitte med dem. De begynte dagen med å skrive navnet sitt i hver sin bok uten assistanse fra oss voksne. Da jeg så at noen virkelig ikke fikk det til, som de i rullestol som ikke har kontroll på armene sine, prøvde jeg selvfølgelig å hjelpe til, og tok deres hånd inni min slik at vi kunne skrive navnet sammen. Men dette er egentlig feil pedagogisk og psykologisk sett. 

Først da jeg var på jobb i dag, fikk jeg vite hvordan denne prosessen egentlig skal foregå. Vi skal først spørre barnet om han/hun kan skrive navnet sitt selv. Så skal de prøve. Dersom de ikke får det til, skal vi skrive første bokstav med gul markørtusj og resten av navnet i penn, slik at de kan tegne første bokstav i penn over det gule vi har markert for dem. Og dersom de er som tre av barna jeg hadde i min klasse, som ikke har kontroll på armene sine/ingen følelser i dem, skal man da hjelpe dem med å tegne denne første bokstaven. Uansett hvor dårlig eller bra de gjør, skal de alltid få masse ros og oppmuntring. Vel, dette er kanskje ikke så interessant eller forståelig for dere, men for meg ga det veldig mye mening da jeg fikk vite det. Det fikk meg til å innse hvor mye som ligger bak enhver oppgave disse barna får i timen. Selv om det for meg virket unyttig at de skal bruke så lang tid på å skrive sitt eget navn, i hvert fall når noen av dem sannsynligvis aldri kommer til å få det til, handler det mye om det psykiske. Oppfordringen til å gjøre ting på egenhånd, at de alltid skal prøve selv før andre hjelper dem, gleden av å kanskje bli litt bedre på det uke etter uke, evnen til å skrive og lese, øvelsen av å rydde skrivesakene og arkene etter seg. Og det å alltid få ros, alltid få oppmuntring, selv om de kanskje ikke var i nærheten av å klare å skrive forbokstaven i navnet en gang, betyr at noen alltid tror på dem. For bak en svak og annerledes kropp, er det ofte friske sanser og tanker. De forstår mer enn vi forstår at de forstår. 

En av barna som satt i rullestol heter Isaias, og var helt ny på senteret da jeg og Rebekka hadde vår første dag. Han har lite følelser i armene og bena, sliter med å holde hodet oppe, blir holdt oppe i rullestolen av et belte rett over brystet og under armene, han kan ikke prate, men er god på å le. I starten synes jeg det var imponerende og fascinerende da de ansatte snakket til han og spurte om hva han hadde gjort i ferien, hva han ville ha til lunsj, hva han ville synge etc, i visshet om at de ikke ville få noe svar. Men etter hvert som jeg ble kjent med han, forstod jeg at dette er en liten gutt som har mye i hodet, men ikke har et nervesystem som lar han uttrykke det. Da de andre barna tullet og tøyset, eller begynte å slå hverandre, begynte han å le høyt og smilte som en lerke. Han er også en luring som ikke liker å sitte i rullestol. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi måtte han heise han opp i stolen, fordi han hadde latt seg gli ned slik at dette ”brystbeltet” gikk rett under haken hans og med armene opp. Jeg trodde først han gjorde det fordi han oppriktig skled i stolen, men de ansatte fortalte at det rett og slett er fordi han vil ned på gulvet og leke. Etter at læreren sa ”nå er det siste gang vi heiser deg opp i stolen Isaias, du vet at du må sitte ordentlig og ikke tulle sånn”, fortsatte han, men skjønte til slutt at det ikke var så gøy når å bare ligger der og ikke få noe hjelp. Etter det satt han bra i stolen nesten hele dagen. Så selv om man ikke får noe svar, er dette mennesker som trenger å bli snakket til som et normalt menneske, trenger at noen bryr seg, viser kjærlighet og prøver, og det de minst av alt trenger er kjeft for noe de ikke fysisk er i stand til å få til.

Ja, så ting var annerledes enn jeg hadde trodd, men ikke nødvendigvis på noen negativ måte. Jeg ser at forandringer med disse barna tar tid. En felles kvalitet alle lærerne har er imponerende mye tålmodighet og utrolig stor kjærlighet for alle barna. De ser dem for mer enn det mange i samfunnet ser, de ser potensiale og jobber mot en bedre fremtid hvor de skal kunne klare seg mer på egenhånd. Det krever så mye jobb, repetisjon, tålmodighet og kjærlighet. Jeg hadde noen øyeblikk hvor jeg følte meg veldig maktesløs og nytteløs, og jeg tror det er noe mange av de ansatte har følt på før. De er noen imponerende og beundringsverdige mennesker. Jeg har også lært meg til å se at selv om barna ikke kommer løpende mot meg med åpne armer slik de gjør på skolen, er alle barna her også lekelystne og kjærlige. De er så gode. Selv om Centro Creer kanskje vil bli tøffere og jeg vil føle meg mindre nyttig enn jeg hadde sett for meg, tror jeg at det bare krever litt mer tid enn vanlig for å komme inn i systemet. Det er hvertfall ingen tvil om at jeg vil lære utrolig mye.

Hasta luego amigos